ChristianMoe.com

Mohammad Usman Rana har vunnet Aftenpostens kronikk-konkurranse med innlegget «Den sekulære ekstremismen». Hovedpoenget hans er at religiøse mennesker i Norge som ønsker å leve i pakt med sin tro, det være seg kristne eller muslimer, blir tvunget til politisk korrekthet eller hengt ut i media som fundamentalister.

Hege Storhaug kaller Aftenpostens valg et makabert svik, tilsynelatende mindre på grunn av kronikkens meritter enn fordi Rana angivelig omgås islamister med stygge meninger og ikke vil fordømme andre lands rettspraksis. (Rana har tilbakevist beskyldningene.) Hun svekker ikke akkurat Ranas tese.

Jeg tror kronikken setter fingeren på et problem, selv om det ikke på noen måte er gitt at alle religiøse meninger og følelser (og bare religiøse meninger og følelser, ikke f.eks. politiske?) har krav på samme grad av vern, toleranse eller aksept som f.eks. kvinners og homofiles rettigheter. Men på noen felter synes jeg den var lite treffende.

Norge = Frankrike = Tyrkia?

Rana ser paralleller mellom en norsk utvikling og forholdene i Frankrike og Tyrkia: Offentlig religionsutøvelse i disse landene forsøkes utryddet, slik at sekularismen og ateismen oppnår en særstilling i samfunnet… en type ekstrem og fanatisk ensretting som i alminnelighet undergraver det intellektuelle mangfoldet og i særdeleshet underkjenner individers rett til praksis av sin tro. For det første er dette en useriøs beskrivelse av disse landenes religionspolitikk, selv om man ellers kan være enig i at både fransk og tyrkisk sekularisme har intolerante trekk. For det andre er det grunnleggende forskjeller på Norge, som enn så lenge har både en offentlig religion og et bejaende forhold til religioner i det hele tatt, og land som knesetter prinsippet om laïcisme.

Problemet Rana identifiserer i Norge er offentlige bestrebelser på demokratisering av kristen [og islamsk, CM] teologi slik at den blir et speilbilde av samfunnets nyeste verdimessige strømninger. Det slår meg som en god spissformulering, men det er et ganske annet problem enn tabuiseringen av religiøse symboler i det offentlige rom i Frankrike og Tyrkia. Ikke for det, i begge disse landene — særlig i Tyrkia, som har en slags enveisforståelse av skillet mellom stat og religion — finner man også offentlige bestrebelser på å forme og moderere islam, så paralleller kan trekkes, men knapt de parallellene Rana antyder.

(BBC meldte nettopp at universitetsteologer i Ankara i stillhet jobber på statens oppdrag med å gå kritisk gjennom ḥadīth, de normgivende overleveringene om Profetens praksis. De luker ut mange overleveringer av tvilsom ekthet og nytolker andre i kontekst. Det er jo ikke noe nytt i seg selv, men reportasjen antyder at vi kan vente radikale utrenskninger. Det kan jo bli spennende.)

Kronikken la også opp til en muligens interessant kritikk av menneskerettsprat, men hva poenget var, forble uklart.

Erkebispen

Ranas bekymringer om de religiøses kår under en egenmektig sekularisme finner ellers gjenklang i det nylige foredraget til Rowan Williams, erkebiskopen av Canterbury, som jeg har blogget om på engelsk.

Den anglikanske erkebispen åpnet som kjent døren på gløtt for en offentlig anerkjennelse av islamsk rett, i og med at både sharia og andre religiøse rettssystemer allerede praktiseres uformelt. Dette er ikke tema for Ranas kronikk. Men siden jeg først er inne på det: En avgrenset rolle for islamsk rett f.eks. innen tvisteløsning i familiesaker er en idé som kommer opp med jevne mellomrom, og som det burde gå an å ha et saklig ordskifte om, slik at man har en skikkelig begrunnelse for å godta eller — helst? — forkaste ideen. Den sekulære intoleransen som Rana tar opp er til hinder for et slikt ordskifte.

NAV og sharia

Det hersker en god del forvirring på dette området. Aftenposten skriver i dag om en somalisk kvinne, separert etter norsk lov, som ble nektet overgangsstønad fordi hun hadde gjort oppmerksom på at hun ikke var blitt innvilget religiøs skilsmisse etter islamsk rett! NAV vedgår saksbehandlingsfeil, og vel og bra er det. (Jeg kan bare spekulere om hvorfor slike hensyn ble lagt til grunn. Kan det være en forestilling om at mannen fortsatt var underholdspliktig hvis de ikke var religiøst skilt?)

Slikt tull forekommer meg ekstremt skadelig. Det både krenker enkeltmenneskers rettigheter, og heller fullstendig unødvendig vann på mølla til ekstremistene som advarer mot et Norge underlagt «sharia-lov».

Men hvis det faktisk forekommer at norske forvaltningsorganer legger vilkårlig vekt på religiøse regler, er det kanskje desto større grunn til å ha et klargjørende ordskifte om sharias eventuelle rolle i norsk rett…