Sekulær intoleranse (2)

Fundamentalist-stemplet sitter løst, stort sett fordi Rana påpekte at folk som hverken er skolert i islamsk teologi eller troende, savner troverdighet blant muslimer når de søker å reformere islam og omtolke skriftene.

Per Nordtvedt ved seksjon for medisinsk etikk, UiO, er en av de få som prøver å formulere hva de egentlig mener er galt med denne forsåvidt nokså selvfølgelige saksopplysningen om religiøs autoritet. Han finner det «uhyrlig (…) å kreve bekjennelse av troen for å tolke religiøse skrifter»; dette, mener han, «vil grunnleggende underminere enhver tolkning som har kritiske ansatser i forhold til det som skal tolkes.»

Men Rana nekter da ingen å tolke skriftene; han bare gjør det klart at de ikke vil overbevise. En troende muslim velger å tro at Koranen er Guds ord, og er opptatt av hva Gud vil at han eller hun skal gjøre med livet sitt: kort sagt at teksten er sann og normgivende. Er det «uhyrlig» om han eller hun vil foretrekke fortolkere som deler samme grunnleggende hermeneutiske utgangspunkt? — Forøvrig kan man anvende kritisk sans i tolkningen av skrifter hvis sannhetsverdi man tar for gitt.

At religiøs autoritet ikke er for alle, gjør det riktignok omstridt hvilken plass religiøse ytringer bør ha i det offentlige rom (mer om det under). Det er i hvert fall en grunn til å skille stat og religion. Som konsekvens av det «uhyrlige» kravet om bekjennelse, er for eksempel embetsmenn som ikke er medlem av Den norske kirke «ugilde» i saker som gjelder dens lære og indre anliggender (Kirkelovens § 38 tredje ledd bokstav c). I en virkelig sekulær stat ville alle embetsmenn være ugilde til å legge seg opp i alle trossamfunns trosspørsmål. På det punktet er jeg, Rana, og pressesjefen i Human-Etisk Forbund tydelig enige.

Noen sterke ytringer finner man også på den andre siden av debatten. En kollega sammenligner like gjerne norsk meningstyranni med Sovjetunionens totalitære styre. Det er litt sterkt all den tid vi ikke har tvangsflyttet hele folkegrupper, sendt dissidenter på tvangsarbeidsleir på Finnmarksvidden, eller tvangsinnlagt dem på psykiatriske klinikker. Det handler jo mest om at folk bruker sin demokratiske rett til å si at de ikke liker andres meninger.

Informasjonslederen i Norsk Luthersk Misjonssamband gjør et lynstreif i journalistikken og konkluderer med at Rana har rett i at «troende mennesker blir stemplet som annenrangs mennesker» (noe Rana så vidt jeg kan se ikke har hevdet).

De fleste reaksjonene har dog vært — sterkt — negative. Jeg slutter meg til Harald Stanghelles forklaring på hvorfor Rana har «truffet en nerve» — og hvorfor mange har vanskelig for å se det.

Den samfunnsmessige definisjonsmakten tilhører i dag den liberale majoritet. (…) Likevel fortsetter mange å hamre løs på minoriteten som om den representerer den overmakt som må og skal utfordres. Slik kan det liberale flertall til forveksling komme til å ligne det pekefingerflertall det forlengst har bekjempet.

– Stanghelle

Eksempelvis puster Sara Azmeh Rasmussen et lettelsens sukk over at «trangsynte fundamentalister møtes med skepsis». Hun påpeker, med rette, at

Demokratiske sekulære samfunn har faktisk vist usedvanlig romslighet for religiøs utfoldelse av mangfoldige slag og for en reell livssynspluralisme.

– Rasmussen

Men når hun konkluderer at «sekularismen [har] styrket, snarere enn svekket, religionsfriheten og etablert toleranse for religiøse minoriteter», kaller det på en avklaring av begrepet sekularisme, og kanskje på en historisk nyansering. Slik jeg leser Rasmussen, tenker hun på noe annet og mer enn en prosess (sekulariseringen), en tilstand (det sekulære samfunnet), eller en institusjonell ordning med religionsnøytrale spilleregler (den sekulære staten). Hun tenker på noe som minner mer om en ideologi eller et livssyn: «en filosofisk-politisk retning [som] har svekket den dogmatiske religionen, løsnet båndene mellom stat og kirke og avskaffet autoritære sosiale og politiske strukturer», med intellektuelt utgangspunkt i «de friske strømningene på 1700-tallet».

Når det gjelder sekularismen i en slik forstand, er to historiske forhold verd å drøfte nærmere — men la meg bare antyde dem her: For det første kom viktige bidrag til utviklingen av en sekulær stat og et åpnere samfunn fra dypt troende mennesker, som drømte om religionsfrihet og toleranse etter religionskrigene i Europa, men som vel neppe ville identifisert seg med sekularismen som ideologi eller livssyn. For det andre kan vi vel spore autoritære tilbøyeligheter også i sekularismens historie, helt siden de «friske strømningene» av blod fra jakobinernes giljotiner.

Rasmussen ville neppe blitt en dårligere liberaler av å gjøre som Stanghelle og reflektere over om sekularismen alltid kjemper en heroisk kamp mot mørkemennenes makt, eller om den av og til kommer i fare for å trampe på en fallen motstander.

(Hennes fremstilling av konservative troende debattanter som frustrerte tanntroll er ellers lesverdig — hersketeknikk eller ikke.)

Det er ellers blitt klarere hva Rana mener, blant annet:

• «at statskirken benyttes som en inngangsport» for politisk kontroll også med andre trossamfunns verdier;
• «at Norge bør tilstrebe å være en moderat sekulær nasjon», hvilket blant annet innebærer
  • at Norge bør være mer som USA, og
  • at «det offentlige rom i Norge [bør] liberaliseres slik at også henvisninger til Gud og verdikonservatismen blir ansett for å være en integrert del av det norske demokratiet»
• og at dagens tendens er den motsatte.

Det er mindre klart hva Rana egentlig vil ha sagt om menneskerettighetene, til tross for de gjentatte referansene til den katolske jusprofessoren Mary Ann Glendon. I Rights Talks (Glendon 1991) kritiserer Glendon en overdreven tendens — i USA — til å diskutere samfunnsspørsmål som spørsmål om individuelle, absolutte rettigheter. Hun savner et moralspråk som også har uttrykk for ansvar, plikt og fellesskap, og som gir rom for forhandlinger. Hva man enn mener om dette, kan det selvsagt delvis overføres på menneskerettsprat i sin alminnelighet, også i Norge, slik Rana synes å gjøre. Men Glendon understreker nettopp forskjellene mellom amerikansk og européisk diskurs; sistnevnte er langt mer opptatt av å veie individuelle rettigheter opp mot fellesskapets beste. På dette feltet burde Rana kanskje mene at Norge burde være mindre likt USA.

Men ett av Ranas hovedanliggende er altså religiøse ytringers legitimitet i den demokratiske offentligheten. Det er da ellers et aktuelt og respektabelt emne å mene noe om.

Det er vanlig i liberal politisk tenkning å mene at gudsprat ikke hører hjemme i offentlig politisk debatt. Eller som Bernt T. Oftestad uttrykker det med sedvanlig skarphet:

Om religiøse mennesker skal kommunisere politiske anliggender motivert ut fra deres religiøse livssyn, må de tilpasse seg den demokratiske styringsideologiens språk og begrepsapparat.(…) Den demokratiske statens oppgave blir da å administrere religionen slik at den ikke krenker frihets- og likhetsidealene eller provoserer den verdirelativisme som gjelder på alle andre ideologiske felter enn det styringsideologien hviler på.

– Oftestad

Én toneangivende formulering av prinsippet finner vi hos John Rawls, som mente at borgere rett nok kan forfekte sine politiske standpunkt med begrunnelser fra religion eller fra andre «omfattende lærer» (comprehensive doctrines), men med ett forbehold: borgerne har en moralsk «høflighetsplikt» (duty of civility) til før eller senere også å belegge sine standpunkt med tilstrekkelige «ordentlige politiske grunner» (proper political reasons) som andre borgere kan være med og mene noe om (Rawls 1999, 152). Jürgen Habermas er blant dem som nylig har tatt dette spørsmålet forsiktig opp til ny vurdering, blant annet i Holbergpris-foredraget i 2005. Han finner at forbeholdet til Rawls ikke er helt fair: Man kan ikke kreve av religiøse mennesker at de fullt ut spalter seg i en religiøs privatperson og en sekulær borger; man bør også kunne forvente av andre borgere at de prøver å forstå det religiøse språket, og vurdere om det inneholder verdifulle innsikter verd å «oversette» (Habermas 2006). Andre vil gå lengre.

Jeg undres til slutt på om Rana egentlig setter fingeren på ubehaget til konservative religiøse borgere. Er det største problemet deres at de marginaliseres i offentligheten? Eller er det snarere at de ikke får være marginale i fred?

I Norge går muslimske ledere normalt ikke selv ut i offentligheten med sine syn på homofili, langt mindre med islamistiske krav om å kriminalisere homofile. Det er som regel offentligheten som kommer til dem, skyver mikrofonene opp i skjegget på dem, og avkrever dem meninger. Skapfundamentalistene skal outes.

Vel og bra: Folk med holdninger som «degraderer» andre mennesker, for å bruke Ranas ord, må tåle kritikk for det, og holdninger de gir utløp for overfor sårbare mennesker innenfor lukkede sosiale miljøer, må også tåle offentlighetens lys. Det kan ikke være tvil om at mange muslimske homofile har det meget hardt og at man ikke kommer problemet til livs bare ved å tie om det, eller bare gjennom forståelsesfull og fortrolig dialog. Kritikk og konfrontasjon har sin plass.

Men kritikken bør ikke utarte til mobbing. Toleranse lar seg vanskelig mobbe inn i folk. Og kritikken bør ledsages av en selvkritisk refleksjon: er det virkelig homofiles rettigheter det gjelder, eller tjener den seksuelle minoriteten mest som et passelig bevis på den sekulære majoritetens overlegent tolerante kultur — og dermed til å rettferdiggjøre den samme majoritetens intoleranse overfor en annen, denne gang religiøs minoritet?

Dét denne debatten ellers kanskje kan gjøre tydeligere, er at den konservative religiøse minoriteten det er snakk om ikke bare består av muslimer; skillelinjene går på tvers av konfesjonsgrensene — og et godt stykke inn på de ikke-troendes område også: homofobi, for eksempel, er vitterlig ikke forbeholdt bedehuskristne og muslimer.