Ukvalifisert forsvar for religion

Burde «kvalifiserte angrep på religion eller livssyn» være straffbare, slik regjeringen på en eller annen måte fikk seg til å mene i forrige uke? Selv synes jeg alle de ukvalifiserte angrepene er vel så irriterende. Hvorfor skal dilettantene gå fri for straff?

Spøk til side… Religion gir seg av og til underlige utslag i norsk politikk, men oppvasken rundt Liv Signe Navarsetes (Sp.) forsøk på å vinne en «kristensak» for Sp. innad i regjeringen overgår det meste. Jeg gikk glipp av moroa mens den pågikk på grunn av et slitsomt virus. Nå har regjeringen alt gjort full retrett. Men saken kaller jo på kommentar uansett.

Regjeringen gikk altså inn for å avskaffe den sovende blasfemiparagrafen. Etter harde tak innad ble det også til at rasismeparagrafen skulle ta inn en referanse til «religion eller livssyn». Hva den jo allerede har.

«Rasismeparagrafen» – straffelovens §135a – straffer allerede i dag med inntil tre års fengsel «diskriminerende eller hatefulle ytringer». Det vil si «det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, eller c) homofile legning, leveform eller orientering.»

Her er det mennesker som vernes mot hat, forfølgelse og «ringeakt» på grunn av deres religion eller livssyn. Dette vernet er det godt vi har. Det er derimot ikke religionen eller livssynet i seg selv som vernes mot ytringer. Det var et slikt vern («kvalifiserte angrep på religion eller livssyn») regjeringen ville klistre på 135a, uten hensyn til paragrafens indre logikk.

Skillet blir selvfølgelig delvis et tolkningsspørsmål. Når går forhånelsen av en religion over i å «fremme ringeakt» mot dens tilhengere? Når blir fremstillingen av en religion så demoniserende at den må regnes for å fremme hat og forfølgelse? – Men skillet er likevel vesentlig.

Slik loven er i dag, må domstolene vurdere hva slags ytringer som er egnet til å få folk til å hate og forfølge. Den oppgaven er vanskelig nok. Men de trenger ikke dertil rote seg inn i teologien og vurdere helligheten til trossetninger og symboler. De trenger ikke prøve å tenke seg inn i den troendes følelsesliv, og de kan ikke si fra seg ansvaret ved å legge avgjørende vekt på den enkelte troendes subjektive opplevelse av å bli såret.

Nå er det uansett bortimot umulig temmelig vanskelig å bli dømt etter rasismeparagrafen – selv for de groveste former for hat-prat, i full offentlighet, med de frykteligste historiske konnotasjoner (skjønt se Tvedt-dommen og kommentaren her). Så man kunne jo mene at det spiller liten rolle hva det står der.

Men her handler det om demokratiske grunnprinsipper som ytringsfrihet, religionsfrihet og beskyttelse mot hat, som må veies omhyggelig opp mot hverandre. Det handler om paragrafer som har vært gjennom nitide drøftelser, i Ytringsfrihetskommisjonen og ellers. Når man tillater seg å tukle med dem i politiske hestehandler på overtid, er det ikke bare lite gjennomtenkt, eller dårlig politisk håndverk.

Politisk handler vel dette om en skjerpet kamp mellom Sp og KrF om konservative kristne velgergrupper, der FrP har vært på hugget de senere årene. Dagfinn Høybråtens (KrF) utspill – at de kristne ikke roper på noe lovvern, så Navarsete var nok heller ute og vernet islam – skriver seg pent inn i samme velgerfiske, og er neppe noen god realitetsbeskrivelse.

Høybråtens utspill var langt fra det eneste som forkastet forslaget som et vern for islam. I det hele tatt har norsk offentlighet gitt samstemt støtte til fri religionskritikk særlig når det gjelder islam. Islam skal selvsagt ikke være unntatt kritikk. Men slik kompakt majoritetsbegeistring for kritikk av minoritetens livssyn burde få noen varsellys til å blusse. Blasfemiforbud hører fortiden til. Det betyr ikke at vi ikke kan og bør vise folkeskikk og hensyn til maktforskjeller mellom grupper i samfunnet.